5: Mauritius, Quatre Bornes (Ruth)

23. rd of June in the afternoon we arrive in Mauritius, a seeming paradise island with beaches all around. Even though it is winter here at the moment temperature is like Norwegian summer (17-23 degrees Celsius). There is no other transport available from the airport than taxi. After a 45 minutes drive along the beatutiful coast we arrive at Hotel Ambre, a most wonderful tropical beach hotel. Here we stay for 24 hours. We eat luxurious meals for dinner and breakfast at the cost of our price.

In the evening there is a Sega show, with local folk music and dancing. The music is very exiting and rhytmically complex, most interesting for both of us. The music here is one of the reaons we had for coming. We first are presented to the old forms of the music. All the original instruments are shown to the audience and we are allowed to try them. The music is a most special mixture of African and Indian impulses. They use djembe drums, a bass drum, some flat drums called Ravane are played by tvo hands (formed like an ocean drum), triangle, a flat shaking box made from aluminium and thick bamboo stems to be beaten, making different sounds. The dancers are most beautifully dressed and very skilled. The show holds a high musical quality. In the last part of the show the audience is invited to try dancing on the stage together with the ensemble. They are good at including and encouraging the newcomers. Of course Mari and I join in - it is great fun to dance together with these musicians and dancers. The next day we stay in the hotel area during the daytime, swimming and relaxing on the beach.

In the afternoon we find a bus to take us to our next lodging: this time as couch surfers in the house of Sanjay, a very open an most interesting person to talk to. Sanjay lives in Mauritius for some years working on medical technology. Interesting enough he tells us that he cooperates with specialists in telemedicine in Tromsoe, and we are proud to hear that Norway is quite in the frontline of telemedicine development. Sanjay has his family (wife and two children) at home in the northern part of India. As a foreigner he has most interesting reflections on the Mauritian mixed population, which I will come back to. Since he does not live with his dear family Sanjay hosts couch surfers and thus creates a network of contacts throughout the world. The need to do so is big, sice Mauritus according to his experience is a rather limited island society. He has not made friends with local people here, he tells us. We are happy to meet such a wonderful person with whom we can talk about all kinds of themes. He is a really "deep" thinker, and we feel very much welcome in his house. We like his style of hosting. He is not overdoing and goes on with his normal activities while we are there.

One of the days we go for a small trip to Port Louis, the capital. We see an international exhibition "World Press Photo" which is most interesting, shocking and beautiful. The photos cover all the most important conflict areas in the world. We are very glad to have seen this. One Norwegian photographer, Espen Rasmussen from Verdens Gang, was among the top photos.

4: Pretoria Soer-Afrika (Ruth)

22.06.2007

Now we switch our blog language to english since we get many friends where we come and they are interested to follow our journey, too.

It is our last day in Pretoria, South-Africa. We intend to meet Maski, the ethiopian young woman and her mother Tezara for lunch in a shopping centre called Brooklyn Mall. We planned to walk the 45 minutes over there. In a local cafe we asked in which direction we should walk, but the female owner tell us not to do so. She explains that some serious crimes were done along this road during the last months. Instead she asks her son to drive us, which he does, and he refuses to take any money. On our way he tells us about crime statictics in South Africa. During the last three years 18.000 persons were killed in the country. We are chocked and happy to be driven to the shopping center.
Inside Brooklyn Mall we are relatively safe, but we guard our values very carefully. During the lunch Tezara and I have a lot to talk about. She works for Unicef, running some parent and children projects and schools in Ethiopia. She is interested to hear about the music groups I run for parents and children i Norway. I start asking her about her use of music in everyday life. She is in Pretoria for chemotherapy because she has cancer. Normally she likes light african rhythmic music a lot. After she got the illness her need for calming music is very strong and she has started also to listen to western classical music and some meditation music. She expresses a strong wish to learn how to use music in a self-healing process with guided instructions. She has reponded well to chemotherapy, but wants to work every day with her own process strengthening her immune system and listening to music at the same time. We quickly understand that here is an important connection and I offer to give her a free therapy session combined with teaching her to work on the method on her own. Within two hour later we are in her lodging. Our daughters provide som dinner while I work with the mother. It becomes a good process for Tezara and an important experience for me as well. When we say heartly goodbye after the dinner I tell her that I will bring her into my daily meditations.

Later the same evening we attend a huge drum circle outside Pretoria together with Riana and some friends, among them Maski. Thanks to information provided from Neill Jourdan, a South african music therapist that I talked to on the phone we were informed about the event. I turns out to be some vitalizing hours, drumming together with a mass of people, perhaps more than 200 men and women. There is a huge roof over us, and under it a big fire. There are no walls. The leading drummers are in the inner circle and all the other people surround them. The drumming rhytms are everywhere and we happily join in. Outside of the "tent" roof some fire acrobat dancers unfold themselves waving their burning "material" in all kinds of formations. It looks beautiful in the dark and I am certainly not tempted to try it.

For a while it is nice to be part of the mass drumming. At times the tempo rises to a big crecendo where the puls is dissolved for a moment until a new puls emerges. At times the tempo slows down. For a period of time a different rhythm with subdivisions in triplets is put on. This is cool. Suddenly one single drummer is heard in a call-and-response pattern. This rises the energy. I cannot see who is calling, sice it is dark underthe roof except from the fire light in the middle. To be part of such a big drumming mass without a visible leading person after a while gets somewhat boaring to me. It isn't really a group feeling, and you cannot influence such a big mass in any way either, so I think one can easily feel rather unimportant with ones contribution. But I join and observe and learn a lot from being there. One thing is most surprising to us. We see almost no people of colour drumming with us. They are all white south africans here. Why is that? Upon asking we are told that this is ment to be a low treshold event where everybody is welcome even if they never touched a drum before. It seem that the idea of african music is becoming a mass phenomenon among the white people here. And where do the really skilled drummers of black colour go? Certainly not here.

However Riana, our couch surfer host and her friends that have never done anything like this before are most exited about the event. Riana tell us that by hosting couch surfers she learns a lot about her home town. Each surfer has some spesical interest and looking how to find ways to meet these interests widens her horizon and gives her new possibilities. When we leave the drum circle we watch the satrs and moon on the dark, clear sky. How funny!! In this part of the world the moon is lying down and looks like a boat!!!!

The next morning 23. of June we get up very early. Riana drives us to the airport and we are on our way once again. We both feel relieved to get out of this country, where being in a kind of fear atmosphere and in a prison-like surrounding is so salient to us. We feel happy to come from Norway. We have however been told that Cape Town is nicer than Joburg (Johannesburg) or Pretoria. Still we are not shure if we want to go back here again. The best thing about South Africa we agree is the kind of solidarity that has deveoped among people to help each other conteract the criminal situation. We were touched by many peoples generousity to take us safely around. And of course Rianas huge generousity was the most wonderful gift to us. Together with Maski we gave her an air mattres for future couch surfers to sleep on. While we were in her house she insisted giving us her bed and she slept on the floor herself!! That was a bit too much, we think. We would have felt better if she took as good care of herself as a host as she took care uf us during our stay.

3: Soer-Afrika (Ruth)

Det har gaatt noen dager. Soendag 17. juni floy vi fra Nairobi til Johannesburg. Flyet passert naer ved toppen av Kilimanjaro som laa badet i sol, med snoe og et krater paa toppen. Fantastisk vakkert. Mot slutten av flyreisen gikk solen ned over Afrika. Det var et syn for guder. Vi ankom Johannesburg paa kvelden og fant det meget vanskelig aa finne offentlig transport. Man maa ta taxi her. Hvite mennesker kan ikke reise med det busssystemet som fins her, saa alle de hvite har bil. Svaert mange har visstnok to biler. Etter en taxitur kommer vi fram til hotellet. Park Hyatt, det er helt ubeskrivelig flott, 5 stjerners. Bush pleier aa bo her naar han er i Soer-Afrika... Vi har aldri vaert inne i noe slikt. Her skal vi vaere i 2 dager. Dette landet er mye vanskeligere aa trenge inn i enn Kenya. Vi blir fortalt at vi nesten ikke kan gaa noen steder og maa holde oss paa hotellet og omraadet rett i naerheten, Rosebank. Nesten alle de ansatte vi ser paa hotellet er fargede. Gjestene er mest hvite.

Vi foeler oss litt merkelige i vaare backpackerklaer. Vi har bare det aller mest noedvendige av toey og ikke noe som er reint. Vi staar ikke i stil med omgivelsene. Heldigvis finner vi en billig klesbutikk og kjoeper noen nye plagg. Jeg klipper haaret og striper det for en billig penge. Det hjelper.

Bassenget og badstuen paa Hyatt hotell. Hehe.

Frokosten paa hotellet er i topp klasse. Middagen blir enkel. Noen kyllinglaar, litt salat og broed ute paa en benk. Her i Soer-Afrika kan man drikke vannet fra springen. Det er en meget god ting. Ellers maa man hele tiden tenke sikkerhet. Gjoer man det og folger raadene er man visstnok trygg. Etter 2 dager paa Park Hyatt sjekker vi ut, men holder oss i omraadet mens vi proever aa finne neste sted aa sove. Vi finner et billig hotell, men det er fortsatt for dyrt. Saa kommer jeg til aa huske at Mari har fortalt om Couch-surfing, en maate aa reise paa som gjoer det mulig aa bo hos private hvis man selv vil ta imot besoekende. Mari sjekker internett og JIPPY. Etter en time har vi kontakt med Riana Hanekom, en generoes og omfangsrik kvinne og pasjonert vert for sofa sufere og saerlig for jomfru-surfere som oss (den foerste natten som surfer). Hun sier vi kan bo hos henne allerede samme dag. Saa forteller hun at hun bor en times tid unna. Hun tar jaggu bilen sin og kjoerer for aa hente oss. Lykken er stor. Vi kommer til et meget hyggelig privat hjem i Pretoria og blir tatt med rundt omkring. Vi faar hver vaart rom og selv insisterer Riana paa aa sove paa stua!!! Foerst neste dag gaar det til min forskrekkelse opp for meg at hun har sovet paa noen tepper paa gulvet!! Hm!! Riana vil gjerne at vi bor hos henne til vi forlater Soer-Afrika. Vi har faatt en herlig venn. I loepet av et doegn har vi blitt bedre kjent og Riana er full av gode tips om sofa-surfing. Naa planlegger vi aa benytte denne innkvarteringsmaaten for alle de resterende landene vi skal til.

(Er du interessert i mer informasjon om dette kan du sende en mail til oss. Denne reisemaaten passer ikke for alle. Man maa vaere aapen og litt altruistisk. Man maa selv vaere interessert i aa ta imot gjester hjemme. Det krever en ordentlig innsats. Men vil man det er dette en fantatisk rimelig maate aa reise paa. Det redder reisebudsjettet for denne turen. )

Riana presenterer oss for Maski, en etiopisk kvinne paa litt over 30 aar som har omfattende reiseerfaring. Foreldrene bor i Etiopia, selv bor hun i Canada, men hun har studert i Inda. Hun er blitt en venn av Riana. Naa bor hun i Pretoria noen uker med sin mor som er til langvaring behandling for kreftsykdom.

Middag med kake hjemme hos Riana.

Riana, mamma og Maski paa kjoepesenteret.

Vi tilbringer en herlig dag paa et vakkert parkaktig kjoepesenter og i et hageutsalg med fantastiske planter og springvann. 2 papegoyer kurtiserer hverandre og slaar hverandre vekselvis. Om kvelden er vi paa en fantastisk teaterforestilling, et one-man-show som karrikerer alle de ulike folkegruppene i Soer-Afrika og gir et innblikk i mangfoldet i befolkningen i dette landet. Vi forstaar ikke alt han sier, for han sjonglerer mellom en rekke dialekter og spraak, men kroppsspraaket forstaar vi.

Riana bor i en leiegaard med 6 etasjer. Porten der bilen kjoerer inn er omkranset av piggtraad. Saa maa vi gjennom en jerngitterdoer for aa komme inn i oppgangen. Alle ytterdoerene til leilighetene har jerngittere. Det er litt som en festning. Veldig uvant for oss. Husordensreglene er meget strenge og helt nodvendige sier Riana, som har opplevd litt av hvert.

2: Maasai Mara, Kenya (Mari)

Ogsa jeg som trodde jeg ikke likte safari. Mamma og jeg kjorer ca. fem timer fra Nairobi til Maasai Mara - en gigantisk savanne som etterhvert gaar over i Serengeti i Tanzania. Med oss er sjaforen James, kokken Peter og Tiffany, en kjederoykende amerikaner av den snakkesalige sorten. Hun forteller om seg selv paa bilturen. Hun jobber frivillig en maned paa et barnehjem i naerheten av Nairobi. Hun har to barn og mann og er veldig engasjert i u-landssporsmal. Tiffany har sann typisk slepende Illinois-maate aa snakke paa; i slutten av hver setning gaar stemmen nedover i en rasp:
-Like, this mass consumption in our society is so awfuuuuuul.
Hun forteller at hun og mannen reiser mye, baade hver for seg og sammen og at de elsker hverandre svaert hoyt. Hun gleder seg til aa gaa "nature walk", et privilegium hun har fordi hun er god venn med Menyati, en av maasaiene hun traff forrige gang hun var her.

Bilde: Tiffany og mamma utafor hytta vaar.

Paa Maasai Mara bor vi i en teltleir midt ute i villmarka, vi har ingen elektrisitet og om natten gar maasaiene paa vakt for aa beskytte oss mot ville dyr. Pa dagtid kjorer vi rundt med James som er helt ram pa a finne dyr - han leser alle tegn i naturen og finner fram til loever, elefanter, giraffer, geparder, neshorn, aper, gaseller, boefler osv. Aa se dyrene i virkeligheten er helt spesielt. Jeg finner meg selv sittende med aapen munn og glise som en idiot et par ganger, spesielt naar vi raakjorer gjennom soela fordi James ikke vil dra hjem foer vi har sett minst en loeve. Vi ser tre - inkludert en unge.

















Venstre: James finds'em fast! Jager en giraff. Hoyre: Vi danser med
soete maasaijenter.




















Om kvelden sitter vi rundt baalet sammen med Tiffany, James og maasaiene og prater. Menyati forteller. Maasaiene er den eneste stammen i Kenya som har beholdt kulturen sin upavirket av vesten, de lever slik de alltid har gjort. De gaar i tradisjonelle klaer, har store hull i oerene sine, lager vaapen - klubber og spyd og kniver og stokker. De drikker en blanding av blod og melk fra kuene de gjeter, de spiser mais og oksekjott. De er nomader og bygger midlertidige landsbyer med hus av kukaker og trestokker. Maasaimennene har ofte to koner. De kan loepe 7 MIL pa en dag naar de loeper sammen i en gruppe!

Maasai Mara er et fredelig sted aa vaere. Det er lenge siden jeg har hatt saa dyp ro i sjela som her. Hele kroppen toemmes for soeppel, bekymringer, betennels, forvirret bagasje. Det eneste som er igjen i hodet mitt er sirisser, savanne, buskas, sove, spise, ildroed solnedgang. Det er en magisk folelse - dette foles mer hjemme en hjemme. Jeg skal tilbake. Bilde: Ole og meg utafor leiren.

Rundt leirbaalet sitter vi og over hodene vaare gnistrer stjernehimmelen. De forteller om sin kultur, vi om vaare. Tiffany stiller artige, amerikanske spoersmaal a la:
-Do you guys have arranged marriages or do you get to pick? (helt alvorlig fjes)
Maasaimennene begynner aa synge. De har helt floyelsmyke stemmer og synger helt vanvittig lyst for saa aa gaa nedover. De reiser seg og begynner aa danse med vuggende bevegelser. De synger flerstemt med en forsanger og kor, det er helt nydelig. De holder paa lenge. Tiffany gaar etterhvert for aa legge seg. De vil hoere sanger fra Norge. De laerer oss sine sanger. Menyati blir borte. Jeg blir god venn med hoevdingens sonn Ole(!), og vi sitter ved baalet nesten hele natta. Han laerer meg noen maasaiord.


Jeg gaar og legger meg et par timer, Ole vekker mamma og meg for aa se soloppgangen. I graalysningen, paa vei ut av teltet ser jeg Menyati snike seg ut av Tiffanys telt. Soloppgangen starter like etterpaa. En stor, roed sol.


Jeg blir invitert til hoevdingens hus og mora hans serverer meg vanvittig soet te med fersk melk. Hun har perlepynt i oerene, og oppover armene, tynne bein, barbert hode akkurat som maasaikvinner skal. Hoevdingen har kloke oyne. Jeg bruker de faa maasaiordene jeg kan. Huset er helt moerkt og bare en liten lysstrime slipper inn gjennom et firkantet hull i veggen. Hele familien og et par naboer sitter samlet rundt grua inni det lille, roykfylte rommet. Det lukter godt, soett. De snakker og ler. De inviterer meg til aa komme tilbake og bo hos dem et par uker.

Fra venstre: Kokken Peter, loverboy Menyati, sjaforen James og Ole, hoevdingens soenn.

1: Nairobi, Kenya - (Mari)

Hvor skal man starte i en saann blogg? Hva skal man ta med? Det er saa herlige mennesker i denne byen og saa utrolig stor fattigdom. Folk er veldig imoetekommende, de smiler og snakker og spoer deg om livet ditt. De forteller om seg selv. De er interesserte. De aller fleste har skikkelig snoering paa engelsk og du slipper samtaler a la:
-Maddam maddam!
-Yes?
-Driving driving!
-Excuse me?
-You want driving driving!
-Galang galang!
som vi holdt paa med en del i Bali.

Alle vi moeter strever hver eneste dag. Arbeidsledigheten er 60-70% og de faa som har jobb blir grovt utnyttet. Frokosten paa hotellet er overdaadig: alle mulige soete og sate bakverk, poelser, bacon, tradisjonelle retter, salater, frukt, noetter, egg, kenyansk kaffe som smaker som floyel. Bismaken er allikevel ganske kraftig naar du finner ut at hun som serverer deg maten ikke skal spise den dagen, at hun er alene i slummen med tvillindoetrene sine paa 9, at hun sover 2 timer i dognet og jobber resten av tiden for aa brodfo dem. Mange av de kvinnelig kollegene hennes fikk ikke jobben foer de lot sjefen misbruke dem, og hun forteller at dette er helt vanlig for jenter som vil ha jobb. De har ferie tre dager i aaret. Ofte maa en loenn rekke til ti personer.

Jeg har faatt meg to venner, Benard og Raphael, som jobber paa gata i Nairobi og proever aa skaffe seg guidejobber. De har vaert mine livvakter i dag og vist meg byen. Raphael er gift og skal ha barn om et par dager (!), Benard har ikke raad til aa betale dhaori (medgift paa et visst antall kuer, et visst antall poser med ris, boenner, gull osv osv) og er derfor singel. De bor i slummen, og jeg betaler dem for aa vise meg rundt.

Fra venstre: Benard, Raphael og en ivrig linselus.

I slummen Kibera blir jeg helt overveldet - det er noe annet aa se livet her med mine egne oeyne. Her bor det naermere 1 million mennesker, den er visst en av verdens tredje stoerste. MZUNGU! (HVIT DAME!) De har laert seg aa si "how are you" og blir henrykt naar man svarer "I'm fine, thank you". De fleste har matte oeyne og man beveger seg treigere og slappere enn norske barn. Mange har ikke spist paa flere dager. 90% av de foreldreloese har mistet mammaen og pappaen pga. AIDS. Det er soeppel og skitt og fluer og soele over alt. Alle smiler til meg.

Til venstre: Maisselgere i Kibera-slummen. Til hoyre: Raphael, jeg og noen blide linselus.

En liten slumbeboer med viktig caps: Jeg beoekte Kibera-slummen paa "The Day Of The African Child".

-How are you? I'm fine, thank you.

Jeg foeler med utrolig rik og utrolig utakknemlig. Kenyanerne er fattige og klager aldri. Raphaels baby faar kanskje aldri gaa paa skole, jeg klager over mye pensum i foekkings musikk-
vitenskap.

Jeg blir flau over livsstilen min naar vi tar med serveringsdama fra hotellfrokosten paa restaurant om kvelden. Vi er blitt venner - hun heter Winfred. Hun vil ikke spise sin porsjon, hun pakker den ned for aa ta den med hjem til tvillingene sine. Vi deler to tallerkener mellom oss i stedet. Hun blir med tilbake til hotellet og vi gir henne alt vi kan overse, saape, sjampo, tannpasta, gamle klaer vi har tatt med oss for aa gi bort.

Seinere blir vi invitert hjem til Winfred i slummen og faar hilse paa jentene, Penny og Lavinia. Soestra Jaqueline, alenemor, med den absurd soete datteren Mathaki er ogsaa paa besoek. De synger sanger og danser for aa oenske oss velkommen. De insisterer paa aa lage mat til oss selv om de har lite penger.

Til venstre: Hjemme hos Winfred.Mamma, Winfred med en skremt Mathaki, Lavinia og Penny. Til hoyre: Mamma leker med barn i Kibera-slummen.

Jaqueline og en blidere Mathaki.