Ogsa jeg som trodde jeg ikke likte safari. Mamma og jeg kjorer ca. fem timer fra Nairobi til Maasai Mara - en gigantisk savanne som etterhvert gaar over i Serengeti i Tanzania. Med oss er sjaforen James, kokken Peter og Tiffany, en kjederoykende amerikaner av den snakkesalige sorten. Hun forteller om seg selv paa bilturen. Hun jobber frivillig en maned paa et barnehjem i naerheten av Nairobi. Hun har to barn og mann og er veldig engasjert i u-landssporsmal. Tiffany har sann typisk slepende Illinois-maate aa snakke paa; i slutten av hver setning gaar stemmen nedover i en rasp:
-Like, this mass consumption in our society is so awfuuuuuul.
Hun forteller at hun og mannen reiser mye, baade hver for seg og sammen og at de elsker hverandre svaert hoyt. Hun gleder seg til aa gaa "nature walk", et privilegium hun har fordi hun er god venn med Menyati, en av maasaiene hun traff forrige gang hun var her.
Bilde: Tiffany og mamma utafor hytta vaar. Paa Maasai Mara bor vi i en teltleir midt ute i villmarka, vi har ingen elektrisitet og om natten gar maasaiene paa vakt for aa beskytte oss mot ville dyr. Pa dagtid kjorer vi rundt med James som er helt ram pa a finne dyr - han leser alle tegn i naturen og finner fram til loever, elefanter, giraffer, geparder, neshorn, aper, gaseller, boefler osv. Aa se dyrene i virkeligheten er helt spesielt. Jeg finner meg selv sittende med aapen munn og glise som en idiot et par ganger, spesielt naar vi raakjorer gjennom soela fordi James ikke vil dra hjem foer vi har sett minst en loeve. Vi ser tre - inkludert en unge.
Venstre: James finds'em fast! Jager en giraff. Hoyre: Vi danser med
soete maasaijenter.
Om kvelden sitter vi rundt baalet sammen med Tiffany, James og maasaiene og prater. Menyati forteller. Maasaiene er den eneste stammen i Kenya som har beholdt kulturen sin upavirket av vesten, de lever slik de alltid har gjort. De gaar i tradisjonelle klaer, har store hull i oerene sine, lager vaapen - klubber og spyd og kniver og stokker. De drikker en blanding av blod og melk fra kuene de gjeter, de spiser mais og oksekjott. De er nomader og bygger midlertidige landsbyer med hus av kukaker og trestokker. Maasaimennene har ofte to koner. De kan loepe 7 MIL pa en dag
naar de loeper sammen i en gruppe! Maasai Mara er et fredelig sted aa vaere. Det er lenge siden jeg har hatt saa dyp ro i sjela som her. Hele kroppen toemmes for soeppel, bekymringer, betennels, forvirret bagasje. Det eneste som er igjen i hodet mitt er sirisser, savanne, buskas, sove, spise, ildroed solnedgang. Det er en magisk folelse - dette foles mer hjemme en hjemme. Jeg skal tilbake. Bilde: Ole og meg utafor leiren.
Rundt leirbaalet sitter vi og over hodene vaare gnistrer stjernehimmelen. De forteller om sin kultur, vi om vaare. Tiffany stiller artige, amerikanske spoersmaal a la:
-Do you guys have arranged marriages or do you get to pick? (helt alvorlig fjes)
Maasaimennene begynner aa synge. De har helt floyelsmyke stemmer og synger helt vanvittig lyst for saa aa gaa nedover. De reiser seg og begynner aa danse med vuggende bevegelser. De synger flerstemt med en forsanger og kor, det er helt nydelig. De holder paa lenge. Tiffany gaar etterhvert for aa legge seg. De vil hoere sanger fra Norge. De laerer oss sine sanger. Menyati blir borte. Jeg blir god venn med hoevdingens sonn Ole(!), og vi sitter ved baalet nesten hele natta. Han laerer meg noen maasaiord.
Jeg gaar og legger meg et par timer, Ole vekker mamma og meg for aa se soloppgangen. I graalysningen, paa vei ut av teltet ser jeg Menyati snike seg ut av Tiffanys telt. Soloppgangen starter like etterpaa. En stor, roed sol.
Jeg blir invitert til hoevdingens hus og mora hans serverer meg vanvittig soet te med fersk melk. Hun har perlepynt i oerene, og oppover armene, tynne bein, barbert hode akkurat som maasaikvinner skal. Hoevdingen har kloke oyne. Jeg bruker de faa maasaiordene jeg kan. Huset er helt moerkt og bare en liten lysstrime slipper inn gjennom et firkantet hull i veggen. Hele familien og et par naboer sitter samlet rundt grua inni det lille, roykfylte rommet. Det lukter godt, soett. De snakker og ler. De inviterer meg til aa komme tilbake og bo hos dem et par uker.
Fra venstre: Kokken Peter, loverboy Menyati, sjaforen James og Ole, hoevdingens soenn.
No comments:
Post a Comment